Språk i Europa

I dette vi har skrevet om de forskjellige språkene i Europa, likhetene og forskjellene mellom de, ut av det har vi fått en kontrastfull side av det. Dersom vi kjenner til desse språkene er vi bedre froberedt på å kunne kommunisere med andre mennesker. Både i Europa og i andre verdensdeler. Og dersom vi mestrer de grammatiske begrepene og kunnskapen som vi har lært blandet med kunnskapen om språkene blir det mye lettere om vi bestemmer oss for å lære et nytt språk. Enten det er veldig likt vårt eget eller ikke. Denne kunnskapen er også god å ha om man skal kommunisere eller hjelpe noen med et annet morsmål som kommer til norge.

Vi vil nå avslutte vår kunnskapsreise gjennom de gramatiske forskjellene og likhetene i Europeiske språk og håper du også har hatt lærdom av det.

Skrevet av Kristin :)

Norsk og japansk

Det fins ikke mangle likheter mellom norsk og japansk, eneste gangen vi kan se disse likhetene er når vi bruker spesifike navn på ting, som for eksempel; sushi og kimono. Japanske substantiv blir ikke inndelte i grammatiske kjønn. Ubestemt og bestemt blir ikke markert, og det blir heller ikke entall og flertall i bøyingssystemet. Derfor kan vi enkelt si at japansk ikke har noen form for bøyningssystem for substantiv. Det at de ikke har substantivbøyningssystem innebærer også at de ikke har kasusbøyning. Japansk har likevel et system som viser hvilket settningsledd et ord hører til ved å bruke små tilleggs ord som kommer etter substantivet i settningen. Japansk har også postposisjoner, som betyr at de har preposisjonen etter substantivene, mens vi i norsk har det motsatte; forran substantivene.

Også verb systemet på japansk kan virke enkelt, siden verbene ikke blir bøyd i person eller tall, men kun i tid. Dette er enkelt for nordmenn og forstå siden vi har samme regel. Men alle verb fins i to forskjellige varianter på japansk, en nøytral form og en høfflig form. De fleste høfflige verbene har endelsen - masu. Grunnen til at det fins to former av hvert verb er at de har et språklig klasseskille og man skal skille mellom høfflig og nøytral tale ettersom hvem man snakker til.

Japansk skiller seg fra norge på enda et punkt også; I vårt språk kan determativene "en, to, tre osv." brukes uten og ta hensyn til hva det er vi faktisk teller. På japansk Har dei forskjellige ord for å forklare antallet av hva det er de snakker om, de kan for eksempel ikke bruke samme tallord når de skal telle dyr som når de skal telle biler. Selv om de bruker forskjellige måter og telle på, blir det ikke regnet som flere varianter av å si et tall på.

I det norske språket har vi tidligere lært i denne Norskbloggen at ikke alle typer konsonantgrupper kan stå ved siden av hverandre. I japansk har de samme regelen bare at de er mye strengere med den. I japansk finnes det nesten ikke konsonant grupper i det hele tatt.

Da japan opnet seg mot Europa etter den andre verdenskrig, tok japansk til seg endel låneord fra engelsk. Det som skjedde da var at to veldig ulike språksystemer kom i kollisjon, siden engelsk tillater en del av konsonantgruppene som japansk ikke gjør. Når norsk låner de engelske ordene med de samme konsonantgruppene glir de veldig lett inn i språket vårt siden engelsk og norsk har mange av de samme konsonantgruppene. Japanerne får derimot større problem, men de løser dette ved å putte inn vokaler mellom konsonantene, slik at de strenge reglene i det japanske systemet kan holde seg oppe. Det japanske lydsystemet skiller ikke mellom "l" og "r", og når vi skriver japansk med vårt alfabet er det "r" som blir brukt.

Når vi sammenligner norsk med japansk, som hører til en helt annen språkfamilie, forstår vi at forskjellene mellom norsk og de andre indoeuropeiske språkene i Europa på mange måter er små.

Skrevet av Kristin :)

Norsk og spansk

Det er ikke noen stor tradisjon i Norge å lære seg å snakke spansk. Det har like vel blitt mer og mer vanelig mye på grunn av at det har blitt tatt inn i skolen som et valgfag og at vi er mer lystne på å lære nye språk. Da er spansk et språk mange velger å lære seg siden det blir snakket mange plasser og nordmenn ferierer ofte i Spania eller spansk talende land. Spansk er et språk som nå har blitt like utbredt som engelsk, og har i dag over 300 millioner mennesker som snakker spansk som sitt første språk og 60 millioner snakker spansk i tillegg til første språket sitt. De fleste av de som har spansk som førstespråk bor i Mellom- og Sør-Amerika.

I norsk bruker vi også litt av de spanske matvare ordene, ord som; patatas, tomates, maiz, cacao og ananas er importord vi har fått fra spansk.

I spansk er det veldig ofte samsvar mellom tale og skrift, for eksempel skal flertallsendelser være med i talen i motsetning til fransk som ikke har den regelen. Et mønster som går igjen i engelsk, tysk, fransk og spansk er at den bestemte formen av substantiv blir markert ved hjelp av ulike determinativ:

"The house"
"das haus"
"la maison"
"la casa"

Norsk bøyer substantivet ved å legge til en ending:

"huset"

Engelsk, fransk og spansk markerer som regel flertall med - s:

"Houses"
"Maisons"
"Casas"

Norsk har flere ulike endinger, eller ingen ending i det hele tatt. Slik er det også i Tysk:

"gutar/gutter"
"jenter"
"hus"

Norsk skiller seg også fra spansk når det gjelder antall vokaler, det norske språket inneholder ni vokaler mens det spanske kun har fem; i, e,a,o og u.

Skrevet av Kristin :)

Seks språk - seks ulike system

Norsk og tysk:
Ordforrådet i norsk og tysk har mye til felles. Ut i fra det kan man si at det er like enkelt for en nordmann å lære seg tysk som engelsk. Men denne påstanden kan nok diskuteres siden vi hører så mye engelsk rundt oss daglig.
Substantiv: både norsk og tysk bruker de tre kjønnene, men det er ikke alltid substantivene hører til samme kjønn. I tysk bruker man også kasusbøying av substantiv både som merke på ulike setningsledd og i samband med preposisjoner.
Verb: tysk bøyer verbene i person og tall.
Lyd: både i norsk og tysk bruker man kj-lyden, men i norsk er den mer på veg ut av språket enn i tysk. Tysk bruker i tillegg en lyd som blir laget helt bak i munnen, som vi ikke bruker i norsk. Denne lyden finner du for eksempel i slutten av navnet Bach.

Norsk og fransk:
Substantiv: fransk har bare to kjønn, nemlig hankjønn og hunkjønn. Dersom vi tar norsk som utgangspunkt, må vi være ekstra oppmerksom på hvordan de norske intetkjønnsordene fordeler seg, i tillegg til om norske hankjønnsord og hunnkjønnsord har samme kjønn på fransk. I bøyingssystemet finner vi også noen forskjeller mellom skrift og tale.
Verb: i fransk er det mange klasser av verb. De blir bøyd i tal og person. Også i verbbøying skiller man mellom skrift og tale.
Lyd: fransk bruker både vanlige og nasale vokaler. Det er veldig viktig å skille mellom dem, fordi det kan være det eneste som skiller to ord fra hverandre.

Skrevet av Kristine :)

Seks språk - seks ulike system

Vi skal nå sammenligne deler av språksystemene i norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk og japansk. Vi skal for det meste gå inn på de åpne ordklassene substantiv og verb, og vi skal også skrive litt om lydsystemet i språkene.

Norsk og engelsk:
Substantiv: i engelsk bruker de ikke kategoriene hankjønn, hunnkjønn og intetkjønn, slik som i norsk. Dette gjør at de får et enklere system enn i norsk.
Verb: de engelske verbene har personbøyinger, som gjør at deres system blir mer komplisrt enn det norske. De bruker også en form som ikke blir brukt i norsk, nemlig ing-formen.
Lyd: engelsk bruker noen konsonantlyder som vi ikke bruker i norsk lenger, for eksempel lyden som vi finner begynnelsen av ordet they. De har også stemt og ustemt S, som ikke har noen betydning i norsk lenger. I tillegg har de færre vokaler enn oss, og de har ikke bokstavene æ,ø og å.

Skrevet av Kristine :)

Ordforråd

Norsk, svensk og dansk blir regnet som tre ulike språk, selv om de er ganske like. Dersom man kan et av dem, forstår man stort sett også de to andre. Dette er mye på grunn av at vi har mange felles ord, altså et ganske likt ordforråd. Vi skal se nærmere på språkene norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk, og japansk. Norsk, tysk og engelsk er germanske språk, og fransk og spansk er romanske. Japansk er et ikke-indoeuropeisk språk.
I de fem europeiske språkene er det ganske mange ord som ligner på hverandre. En grunn til det kan være at disse landene har hatt god kontakt. De hører også til i samme språkfamilie.
De tre germanske språkene har ofte samme rota i et ord, mens de romanske ofte lager ordene sine fra en annen rot.
I noen tilfeller kan et språk ha stor innflytelse på andre. For eksempel blir det engelske ordet rock skrevet veldig likt på alle de seks språkene. Slik er det også med det norske ordet slalåm.

Skrevet av Kristine :)

Språk i Europa

Språksituasjonen i Europa er et resultat av mange migrasjoner. I dag har vi rundt 225 språk i Europa. Disse hører stort sett til i samme språkfamilie. En språkfamilie er en gruppe språk som har utviklet seg fra ett språk. Den største språkfamilien i Europa blir kallet indoeuropeisk. Det er denne familien norsk hører til i. Indoeuropeisk har utviklet seg fra ur-indoeuropeisk. Dette språket ble trolig snakket for over 5000 år siden av et folk mellom Svartehavet og Kaspihavet. For ca 3000 år siden dro dette folket ut på vandring, og på denne måten utviklet språket seg til mange nye språk.

Skrevet av Kristine :)

Toner

Tonefallet vi har når vi snakker, er det samme som en melodi vi synger. Her utgjøres en stor del av dialektforskjellene våre i Norge. Det gjør også ofte at vi kan høre hvor personen vi snakker med kommer fra, fordi de har sin egen slags melodi til dialekten sin.

Denne talemusikken gjennom en ytring kaller vi gjerne for intonasjon. I enkelte dialekter i Norge er det mulig og skille betydningen av ord gjennom å endre melodien på ordet. Dette kaller vi tonelag. Det er dessuten viktig å huske at ikke bare visse ordpar, men faktisk ethvert norsk ord uttales enten med tonelag 1 (som sykkel) eller tonelag 2 (som ankel).

Vi kan finen mange interesange forksjeller om vi sammenligner med andre språk. I europa er det nemmelig veldig få språk som kan skille ordbetydninger ved hjelp av tonelag. Tonelag er altså noe som er veldig typisk norsk. Når vi legger til at de to tonelagene attpå til kan ha ulike melodier i ulike dialekter, gjør det at når det gjelder toner, har norsk et veldig komplisert språksystem. Og nettopp derfor kan vi høre på tonefallet hvor i Norge en person kommer fra.

Skrevet av Kristin:)

Lyder i rekkefølge

Når vi skal lære et nytt språk, konsentrerer vi oss ofte om hvordan ord blir bøyd og hvordan settningsoppbygningene er. Men alle språk har også regler for hvordan lyder blir satt sammen til stavelser og ord.
Eks: ordet "skriveredskapene" er bygd opp av seks stavelser.

skri+ve+red+ska+pe+ne.

vokalen er den lyden som må være tilstede i stavelsen, og vi regner vokallyden som kjærnen i ordet. Så må vi vite hvor mange grupper av konsonanter språket tillater forran og etter kjernen.

Norske lyder

Fakta om norsk:

• Norsk har flere vokaler enn de aller fleste andre språk.
• Norsk tillater grupper av konsonanter som er umulige i mange andre språk.
• Norsk har lyder som er sjeldne i andre språk.
• Norsk har tonelag , et fenomen som er svært sjeldent i europeiske språk.
• Norsk har ulike lydsystemer i ulike dialekter, og forskjellene kan være ganske store.

Vokaler og konsonanter:

De aller fleste språk har mellom 20 og 40 konsonanter. Når vi finner ut hvor mange lyder et språk har skal vi bare regne med de lydene som har samme virkning som "d" og "g" har i det norske språket. Den eneste forskjellen mellom lyden på disse bokstavene er at "d" lyden kommer fra at tungen trykker helt fremst i ganen mens "g" kommer av at tungen trykker mye lengre bak. Tilsammen utgjør disse lydene språkets lydsystem. Alle varianter av norsk har dermed både "d" og "g" i lydsystemet sitt.

Det som er typisk for lydsystemet i morsmålet , er det svært vanskelig å legge fra seg når en skal snakke fremmede språk. Derfor er det ofte lurt og vite forskjellene i lydsystemet i de forskjellige språkene og vite hvordan de skiller seg fra hverandre. Når vi systematiserer et språk på denne måten er det særlig når det gjelder vokalene at vi ser at norsk skiller seg ut fra de andre språkene. noen dialekter kan ha opp til 13 vokaler, men de mest vanelige vokalene er disse ni:

a-e-i- o-u-y-æ-ø-å

vokaler som "y" og "ø" er det svært få språk som har. Vokalene har også forskjellig uttale i lengden man holder dem i, og dette kan ofte være med på å bestemme betydningen av ordet.

Eks:

fin - finn, pen - penn.

Et system som har disse ni vokalene har altså ikke mindre en 18 elementer som må med i opptellingen når systemet skal beskrives. I tillegg kommer diftongene. Dette gjør at norsk er et av de mest vokalrike språkene i verden. Det som er vaneligst er språk med systemer der språket ikke har mer en fem eller seks vokaler. Det forekommer også at språk ikek har mer en tre vokaler.

Norsk har ikke spesiellt mange konsonanter. Mange av konsonant ordene begynner ofte med ordlyden "kj" som i "kino", "kjole" og "ikkje". Den lyden er det få språk som har, og vi finner den ikke så ofte i det norske språket helder. Vi har hatt denne språklyden i et par hundre år, men nå mener språkforskere at den kan være på vei ut av språket vårt.

Lydsystemet i språk er aldri konstant men forandrer seg hele tiden. I norges norrøne tid hadde vi flere konsonanter enn i dag og i vår egen tid er vi selv viter til at "kj" lyden er på veg ut av lydspråket vårt.

Skrevet av Kristin :)

Verbalets plass i setningen

Et typisk trekk i det norske skrivftspråket er plasseringen av verbalet i fortellende hovedsetninger. Setninger forandrer ord stilling men beholder samme mening, ved å bytte på plasseringen av subjektet og adverbialet. Verbalet derimot står som settningsledd nummer to, selv om subjektet og adverbialet bytter plassering. Det at verbalet må ha leddplass nummer to skaper ofte problemer for folk med andre morsmål som skal lære språket vårt, siden det de fleste land også bruker verbalet som settningsledd nummer tre eller annet. Det skaper også litt problemer for enkelte nordmenn som skal lære andre språk siden de tar med seg den norske regelen om verbalet når de skal lære andre språk.

Leddstilling og Kasus

Mange av de personlige pronomene kan ha to ulike former; jeg - meg, du- deg, hun - henne, vi - oss. Det er ikke det samme vilken av disse formene vi bruker når vi skriver eller snakker, det er avhengig av om ordet skal være subjektet eller objektet i setningen. Det er vanelig og kalle disse to forskjellige formene for nominativ kasus og akkusativ kasus, siden subjekt og objekts formen blir kasusbøyende ord. Akkusativ brukes også når pronomenet blir styr av en preposisjon. Dersom vi erstatter pronomenene i de to setningene med substantiv, ser vi at substantivene er like enten de er subjekt eller objekt i setningen:

"I dag har kongen sett presten"
"I dag har presten sett kongen"

Leddstillingen sier altså noe om hvem som ser hvem i en setningene, og forteller oss hva som er subjekt og hva som er objekt. Norsk har et ganske fast skriftspråk og bruker lite kasus i forhold til andre land. Språk som bruker lite kasus bruker da helder mer preposisjoner.

I de språkene de bruker mer kasus, bruker de kasusmerke for å gjøre det mer forståelig. Det finnes 14 ulike kasus som substantiv og pronomen kan merkes med, for å klargjøre funksjonen de har i setningen.

skrevet av Kristin :)

Predikativ

Et predikativ beskriver subjektet eller objektet i en setning. Det forteller hvem eller hva subjektet eller objektet er, eller det kan nevne en egenskap subjektet eller objektet har.

Eks:
"Hun er verdensmester"
"Han heter Kristoffer"


Ordene "verdensmester" og "Kristoffer" er predikativ. I disse setningene blir verbet nesten som et likhetstegn. Hun = Verdensmester, Han = Kristoffer.

Ordene "Være, bli, hete, synes og kalles" er eksempler på uselvstendige verb. Disse verbene trenger et forklarende tillegg for å gi mening. Da trenger trenger setningen hjelp av et predikativ for å gi mening, det gir setningen en identitet.

Skrevet av Kristin :)

Adverbial

Når vi vil uttykke hvorfor noe er som det er eller hvorfor vi liker eller ikke liker noe bruker vi adverbial. Vi bruker det også for å si når noe skjer eller når vi syns noe. Det er et settningsledd som sier noe om verbalet, predikate eller hele setningen. Siden en setning ikke alltid inneholder et verbal, inneholder setninger helder ikke alltid et adverb, og er helder ikke alltid nødvendig. Setningen vil fortsatt være grammatisk korrekt. Setningen vil da ha mindre informasjon, men ikke nødvndig vis mangle viktig informasjon.
Eks:
Snekkeren slo inn spikeren med hammeren -> snekkeren slo inn spikeren.

Noen adverbial kan endre meninger gjennom en setning. Eks: Jeg kommer ikke. Da har de første ordene i setningen sagt; Jeg kommer. Mens adverbialet har endret meningen til det motsatte. Derfor er det vanskelig og følle med på setninger som inneholder for mange adverb.

Skrevet av Kristin :)

Norske Setninger

• Norsk er et leddstillingsspråk, det vil si at det er ikke likegyldig hvor vi plaserer de ulike leddene. Rekkefølgen av ordene bestemmer betydningen.
• Norsk kan kun ha ett setningsledd foran det finitte verbalet.

For å vite hvordan en setning er oppbygd må vi kunne skille mellom ledd og ord. Antallet ord i en setning kan variere samtidig som det er et fast antall ledd. Vi regner da med fem ulike typer setningsledd; verbal, subjekt, objekt, adverbial og predikativ.

Verbal, subjekt og objekt

Verbalet bestemmer som regel hvilke andre ledd som kan være med, siden når man har bestemt hvilket verb man vil bruke som verbal, så har det ofte en konsekvens for de andre leddene. Alle setningene må inneholde et subjekt mens objektet er avhengig av det verbalet det står til. Det er også verb som ikke tar objekt i det hele tatt.

For å finne ut hva som er subjekt og hva som er objekt i en setning kan vi spørre oss selv noen enkle spørsmål. Vist vi tar utgangspunkt i denne setningen " Han sender (oss) avtalen".

vi må da spørre oss selv;

1. Hvem sender? - I vår setning er det "Han" som sender. Vi har da tatt Hvem+ Verbalet. Vi har nå funnet ut at "Han" er subjektet i setningen.
2. Hva sender han? -I vår setning er det "Avtalen" han sender. Vi har da tatt Hva+Verbal+Subjekt. Vi har nå funnet ut at "Avtalen" er det direkte objektet i setningen.
3. Til hvem? -I vår setning er det til "oss" han sender avtalen. Vi har da tatt Til hvem+Verbal+Subjek+Direkte objekt. Vi har nå funnet ut at "oss" er det indirekte objektet i setningen.

Da ser setningsoversiken vår slik ut:

"Han" er subjektet, "Sender" er verbalet, "oss" er indirekte objekt og "Avtalen" er direkte objekt.

Skrevet av Kristin :)

Ordlaging i norsk

Avledning:
I norsk er det enkelt å lage nye ord gjennom avledning. Her ser vi et eksempel der ordet får en motsatt betydning: Mis + tolke. Det er mulig å lage substantiv av adjektiv: God + het. Og det er også muligheter for å lage substantiv av verb. Det ser vi her: Les + ing.

Sammensetning:
Man kan også lage nye ord ved å sette sammen to eller flere selvstendige ord, til ett.
Bensin + stasjon. Høyde + rekord + forsøk.
I det norske språket vårt har vi mange slike ord, og måten vi skriver dem på blir kallet sammenskriving av sammensatte ord. Vi skriver dem altså slik: Bensinstasjon. Høyderekordforsøk.
I andre språk, som for eksempel engelsk, bruker de ofte det vi kaller for særskriving. De skriver for eksempel petrol station, i to ord.


Skrevet av Kristine :)

Åpne og lukkede ordklasser

En siste setning om de åpne ordklassene: Det er ikke mulig å si hvor mange ord disse ordklassene inneholder, fordi det stadig dukker opp nyr ord.

Lukkede ordklasser:
I de lukkede ordklassene derimot, er det enklere å telle antall ord, fordi her dukker det svært sjeldent opp nye.

• Determinativ er ord som bestemmer substantivet nærmere. Det kan for eksempel si noe om mengden eller antallet. I setningen "En gammel bil," er en determinativet.
• Pronomen er på latinsk oversatt med "I stedet for substantiv." De merkede ordene er pronomen: "Kristin og Kristine skriver norskblogg. De skriver om pronomen akkurat nå."
• Preposisjoner er små, ubøyelige ord. Ved hjelp av disse kan vi orientere oss i rom og tid. Eksempel på preposisjoer er før, over, etter, på, i, langs, med. Disse ordene styrer ordene de har etter seg: før ferien/ på bordet. De kan også ha innflytelse på ordene som følger. Eksempel: Har du mobiltelefonen på deg? På andre språk kan også substantiv bli styrt av preposisjoner.
• Konjunksjoner/ sideordningsord er ord som og, eller, men, for. De binder altså sammen for eksempel ord eller setninger, slik som i dette eksempelet: "Hans og Grete."
• Subjunksjoner/ underordningsord blir brukt for å markere hvor en leddsetning begynner. Subjunksjoner er ord som at, om, når, fordi, hvis.
• Interjeksjoner kan danne ytringer alene, og det er ofte utropsord som uttrykker følelser. Eksempler på interjeksjoner er ja, huff, hjelp, au.
• Adverb kan til en viss grad kalles ord som beskriver verb. I setningen "De trener ofte," er ofte adverbet.

Skrevet av Kristine :)

Åpne og lukkede ordklasser

I dag er det vanlig å dele ordene i det norske språket inn i ti ordklasser. De hører enten til under det som kalles åpne ordklasser, eller lukkede ordklasser.

Åpne ordklasser:
De åpne ordklassene er substantiv, verb og adjektiv.

• Substantiv har grammatisk kjønn. De blir bøyd i tall og bestemthet. Det hender også at vi bøyer dem ved å legge til en endelse på slutten av ordet. (Eksempel: dør+ er) Andre ganger blir flertall markert ved at vi gjør en endring i rota av ordet. Rota vil altså si grunnformen av ordet. (Eksempel: bror - brødre.) I andre språk, som for eksempel fransk, bruker de bare to kjønn. I engelsk bruker de faktisk ikke kjønn i det hele tatt, i motsetning til afrikanske språk, som kan ha veldig mange kjønn.
• Verb bøyer vi i tid, og innenfor former. Hovedformene er presens og preteritum, men vi er også godt kjent med formen perfektum partisipp. Hvordan bøyingen av verb skal være er avhengig av hvilken klasse de tilhører. Vi har både det som kalles svake verb, og det vi kaller sterke verb. De sterke verbene kan ofte virke mer kompliserte å bøye, ettersom de ikke følger noen bestemt regel slik som de svake gjør. I andre språk finner vi enklere verbsystem, men det finnes også de som er mye mer kompliserte. På tyrkisk kan ulike kombinasjoner av endelser føre til at et verb kan opptre i flere hundre bøyingsformer!
• Adjektiv er noe som beskriver substantivet nærmere. I setningen "en gammel bil," er gammel adjektivet. Adjektiv kan bøyes på flere måter, nemlig ved gradbøying, og samsvarsbøying. Dersom vi benytter oss av gradbøying, bruker vi endelser, eller hjelpeordene mer og mest. (Eksempel: Denne bananen er modnest / mest moden.) Samsvarsbøying vil si at adjektivet blir bøyd i samsvar med substantivet det står til. "Denne sykkelen er fin." Vi ser at substantivets tall og kjønn blir markert. Man kan også markere forholdet ubestemt/ bestemt: De så en fin sykkel. (Ubestemt.) Se på denne fine sykkelen. (Bestemt.)

Kommer tilbake til de lukkede ordklassene senere ! :)

Skrevet av Kristine :)

Grammatiske særtrekk ved norsk språk, sammenlignet med andre språk

I denne bloggen skal vi forklare grammatiske særtrekk ved norsk språk, sammenlignet med andre språk. Det er en norskoppgave vi har fått på skolen.