Norsk og japansk

Det fins ikke mangle likheter mellom norsk og japansk, eneste gangen vi kan se disse likhetene er når vi bruker spesifike navn på ting, som for eksempel; sushi og kimono. Japanske substantiv blir ikke inndelte i grammatiske kjønn. Ubestemt og bestemt blir ikke markert, og det blir heller ikke entall og flertall i bøyingssystemet. Derfor kan vi enkelt si at japansk ikke har noen form for bøyningssystem for substantiv. Det at de ikke har substantivbøyningssystem innebærer også at de ikke har kasusbøyning. Japansk har likevel et system som viser hvilket settningsledd et ord hører til ved å bruke små tilleggs ord som kommer etter substantivet i settningen. Japansk har også postposisjoner, som betyr at de har preposisjonen etter substantivene, mens vi i norsk har det motsatte; forran substantivene.

Også verb systemet på japansk kan virke enkelt, siden verbene ikke blir bøyd i person eller tall, men kun i tid. Dette er enkelt for nordmenn og forstå siden vi har samme regel. Men alle verb fins i to forskjellige varianter på japansk, en nøytral form og en høfflig form. De fleste høfflige verbene har endelsen - masu. Grunnen til at det fins to former av hvert verb er at de har et språklig klasseskille og man skal skille mellom høfflig og nøytral tale ettersom hvem man snakker til.

Japansk skiller seg fra norge på enda et punkt også; I vårt språk kan determativene "en, to, tre osv." brukes uten og ta hensyn til hva det er vi faktisk teller. På japansk Har dei forskjellige ord for å forklare antallet av hva det er de snakker om, de kan for eksempel ikke bruke samme tallord når de skal telle dyr som når de skal telle biler. Selv om de bruker forskjellige måter og telle på, blir det ikke regnet som flere varianter av å si et tall på.

I det norske språket har vi tidligere lært i denne Norskbloggen at ikke alle typer konsonantgrupper kan stå ved siden av hverandre. I japansk har de samme regelen bare at de er mye strengere med den. I japansk finnes det nesten ikke konsonant grupper i det hele tatt.

Da japan opnet seg mot Europa etter den andre verdenskrig, tok japansk til seg endel låneord fra engelsk. Det som skjedde da var at to veldig ulike språksystemer kom i kollisjon, siden engelsk tillater en del av konsonantgruppene som japansk ikke gjør. Når norsk låner de engelske ordene med de samme konsonantgruppene glir de veldig lett inn i språket vårt siden engelsk og norsk har mange av de samme konsonantgruppene. Japanerne får derimot større problem, men de løser dette ved å putte inn vokaler mellom konsonantene, slik at de strenge reglene i det japanske systemet kan holde seg oppe. Det japanske lydsystemet skiller ikke mellom "l" og "r", og når vi skriver japansk med vårt alfabet er det "r" som blir brukt.

Når vi sammenligner norsk med japansk, som hører til en helt annen språkfamilie, forstår vi at forskjellene mellom norsk og de andre indoeuropeiske språkene i Europa på mange måter er små.

Skrevet av Kristin :)