I dette vi har skrevet om de forskjellige språkene i Europa, likhetene og forskjellene mellom de, ut av det har vi fått en kontrastfull side av det. Dersom vi kjenner til desse språkene er vi bedre froberedt på å kunne kommunisere med andre mennesker. Både i Europa og i andre verdensdeler. Og dersom vi mestrer de grammatiske begrepene og kunnskapen som vi har lært blandet med kunnskapen om språkene blir det mye lettere om vi bestemmer oss for å lære et nytt språk. Enten det er veldig likt vårt eget eller ikke. Denne kunnskapen er også god å ha om man skal kommunisere eller hjelpe noen med et annet morsmål som kommer til norge.
Vi vil nå avslutte vår kunnskapsreise gjennom de gramatiske forskjellene og likhetene i Europeiske språk og håper du også har hatt lærdom av det.
Skrevet av Kristin :)
tirsdag 2. juni 2009
Norsk og japansk
Det fins ikke mangle likheter mellom norsk og japansk, eneste gangen vi kan se disse likhetene er når vi bruker spesifike navn på ting, som for eksempel; sushi og kimono. Japanske substantiv blir ikke inndelte i grammatiske kjønn. Ubestemt og bestemt blir ikke markert, og det blir heller ikke entall og flertall i bøyingssystemet. Derfor kan vi enkelt si at japansk ikke har noen form for bøyningssystem for substantiv. Det at de ikke har substantivbøyningssystem innebærer også at de ikke har kasusbøyning. Japansk har likevel et system som viser hvilket settningsledd et ord hører til ved å bruke små tilleggs ord som kommer etter substantivet i settningen. Japansk har også postposisjoner, som betyr at de har preposisjonen etter substantivene, mens vi i norsk har det motsatte; forran substantivene.
Også verb systemet på japansk kan virke enkelt, siden verbene ikke blir bøyd i person eller tall, men kun i tid. Dette er enkelt for nordmenn og forstå siden vi har samme regel. Men alle verb fins i to forskjellige varianter på japansk, en nøytral form og en høfflig form. De fleste høfflige verbene har endelsen - masu. Grunnen til at det fins to former av hvert verb er at de har et språklig klasseskille og man skal skille mellom høfflig og nøytral tale ettersom hvem man snakker til.
Japansk skiller seg fra norge på enda et punkt også; I vårt språk kan determativene "en, to, tre osv." brukes uten og ta hensyn til hva det er vi faktisk teller. På japansk Har dei forskjellige ord for å forklare antallet av hva det er de snakker om, de kan for eksempel ikke bruke samme tallord når de skal telle dyr som når de skal telle biler. Selv om de bruker forskjellige måter og telle på, blir det ikke regnet som flere varianter av å si et tall på.
I det norske språket har vi tidligere lært i denne Norskbloggen at ikke alle typer konsonantgrupper kan stå ved siden av hverandre. I japansk har de samme regelen bare at de er mye strengere med den. I japansk finnes det nesten ikke konsonant grupper i det hele tatt.
Da japan opnet seg mot Europa etter den andre verdenskrig, tok japansk til seg endel låneord fra engelsk. Det som skjedde da var at to veldig ulike språksystemer kom i kollisjon, siden engelsk tillater en del av konsonantgruppene som japansk ikke gjør. Når norsk låner de engelske ordene med de samme konsonantgruppene glir de veldig lett inn i språket vårt siden engelsk og norsk har mange av de samme konsonantgruppene. Japanerne får derimot større problem, men de løser dette ved å putte inn vokaler mellom konsonantene, slik at de strenge reglene i det japanske systemet kan holde seg oppe. Det japanske lydsystemet skiller ikke mellom "l" og "r", og når vi skriver japansk med vårt alfabet er det "r" som blir brukt.
Når vi sammenligner norsk med japansk, som hører til en helt annen språkfamilie, forstår vi at forskjellene mellom norsk og de andre indoeuropeiske språkene i Europa på mange måter er små.
Skrevet av Kristin :)
Også verb systemet på japansk kan virke enkelt, siden verbene ikke blir bøyd i person eller tall, men kun i tid. Dette er enkelt for nordmenn og forstå siden vi har samme regel. Men alle verb fins i to forskjellige varianter på japansk, en nøytral form og en høfflig form. De fleste høfflige verbene har endelsen - masu. Grunnen til at det fins to former av hvert verb er at de har et språklig klasseskille og man skal skille mellom høfflig og nøytral tale ettersom hvem man snakker til.
Japansk skiller seg fra norge på enda et punkt også; I vårt språk kan determativene "en, to, tre osv." brukes uten og ta hensyn til hva det er vi faktisk teller. På japansk Har dei forskjellige ord for å forklare antallet av hva det er de snakker om, de kan for eksempel ikke bruke samme tallord når de skal telle dyr som når de skal telle biler. Selv om de bruker forskjellige måter og telle på, blir det ikke regnet som flere varianter av å si et tall på.
I det norske språket har vi tidligere lært i denne Norskbloggen at ikke alle typer konsonantgrupper kan stå ved siden av hverandre. I japansk har de samme regelen bare at de er mye strengere med den. I japansk finnes det nesten ikke konsonant grupper i det hele tatt.
Da japan opnet seg mot Europa etter den andre verdenskrig, tok japansk til seg endel låneord fra engelsk. Det som skjedde da var at to veldig ulike språksystemer kom i kollisjon, siden engelsk tillater en del av konsonantgruppene som japansk ikke gjør. Når norsk låner de engelske ordene med de samme konsonantgruppene glir de veldig lett inn i språket vårt siden engelsk og norsk har mange av de samme konsonantgruppene. Japanerne får derimot større problem, men de løser dette ved å putte inn vokaler mellom konsonantene, slik at de strenge reglene i det japanske systemet kan holde seg oppe. Det japanske lydsystemet skiller ikke mellom "l" og "r", og når vi skriver japansk med vårt alfabet er det "r" som blir brukt.
Når vi sammenligner norsk med japansk, som hører til en helt annen språkfamilie, forstår vi at forskjellene mellom norsk og de andre indoeuropeiske språkene i Europa på mange måter er små.
Skrevet av Kristin :)
Norsk og spansk
Det er ikke noen stor tradisjon i Norge å lære seg å snakke spansk. Det har like vel blitt mer og mer vanelig mye på grunn av at det har blitt tatt inn i skolen som et valgfag og at vi er mer lystne på å lære nye språk. Da er spansk et språk mange velger å lære seg siden det blir snakket mange plasser og nordmenn ferierer ofte i Spania eller spansk talende land. Spansk er et språk som nå har blitt like utbredt som engelsk, og har i dag over 300 millioner mennesker som snakker spansk som sitt første språk og 60 millioner snakker spansk i tillegg til første språket sitt. De fleste av de som har spansk som førstespråk bor i Mellom- og Sør-Amerika.
I norsk bruker vi også litt av de spanske matvare ordene, ord som; patatas, tomates, maiz, cacao og ananas er importord vi har fått fra spansk.
I spansk er det veldig ofte samsvar mellom tale og skrift, for eksempel skal flertallsendelser være med i talen i motsetning til fransk som ikke har den regelen. Et mønster som går igjen i engelsk, tysk, fransk og spansk er at den bestemte formen av substantiv blir markert ved hjelp av ulike determinativ:
"The house"
"das haus"
"la maison"
"la casa"
Norsk bøyer substantivet ved å legge til en ending:
"huset"
Engelsk, fransk og spansk markerer som regel flertall med - s:
"Houses"
"Maisons"
"Casas"
Norsk har flere ulike endinger, eller ingen ending i det hele tatt. Slik er det også i Tysk:
"gutar/gutter"
"jenter"
"hus"
Norsk skiller seg også fra spansk når det gjelder antall vokaler, det norske språket inneholder ni vokaler mens det spanske kun har fem; i, e,a,o og u.
Skrevet av Kristin :)
I norsk bruker vi også litt av de spanske matvare ordene, ord som; patatas, tomates, maiz, cacao og ananas er importord vi har fått fra spansk.
I spansk er det veldig ofte samsvar mellom tale og skrift, for eksempel skal flertallsendelser være med i talen i motsetning til fransk som ikke har den regelen. Et mønster som går igjen i engelsk, tysk, fransk og spansk er at den bestemte formen av substantiv blir markert ved hjelp av ulike determinativ:
"The house"
"das haus"
"la maison"
"la casa"
Norsk bøyer substantivet ved å legge til en ending:
"huset"
Engelsk, fransk og spansk markerer som regel flertall med - s:
"Houses"
"Maisons"
"Casas"
Norsk har flere ulike endinger, eller ingen ending i det hele tatt. Slik er det også i Tysk:
"gutar/gutter"
"jenter"
"hus"
Norsk skiller seg også fra spansk når det gjelder antall vokaler, det norske språket inneholder ni vokaler mens det spanske kun har fem; i, e,a,o og u.
Skrevet av Kristin :)
Seks språk - seks ulike system
Norsk og tysk:
Ordforrådet i norsk og tysk har mye til felles. Ut i fra det kan man si at det er like enkelt for en nordmann å lære seg tysk som engelsk. Men denne påstanden kan nok diskuteres siden vi hører så mye engelsk rundt oss daglig.
Substantiv: både norsk og tysk bruker de tre kjønnene, men det er ikke alltid substantivene hører til samme kjønn. I tysk bruker man også kasusbøying av substantiv både som merke på ulike setningsledd og i samband med preposisjoner.
Verb: tysk bøyer verbene i person og tall.
Lyd: både i norsk og tysk bruker man kj-lyden, men i norsk er den mer på veg ut av språket enn i tysk. Tysk bruker i tillegg en lyd som blir laget helt bak i munnen, som vi ikke bruker i norsk. Denne lyden finner du for eksempel i slutten av navnet Bach.
Norsk og fransk:
Substantiv: fransk har bare to kjønn, nemlig hankjønn og hunkjønn. Dersom vi tar norsk som utgangspunkt, må vi være ekstra oppmerksom på hvordan de norske intetkjønnsordene fordeler seg, i tillegg til om norske hankjønnsord og hunnkjønnsord har samme kjønn på fransk. I bøyingssystemet finner vi også noen forskjeller mellom skrift og tale.
Verb: i fransk er det mange klasser av verb. De blir bøyd i tal og person. Også i verbbøying skiller man mellom skrift og tale.
Lyd: fransk bruker både vanlige og nasale vokaler. Det er veldig viktig å skille mellom dem, fordi det kan være det eneste som skiller to ord fra hverandre.
Skrevet av Kristine :)
Ordforrådet i norsk og tysk har mye til felles. Ut i fra det kan man si at det er like enkelt for en nordmann å lære seg tysk som engelsk. Men denne påstanden kan nok diskuteres siden vi hører så mye engelsk rundt oss daglig.
Substantiv: både norsk og tysk bruker de tre kjønnene, men det er ikke alltid substantivene hører til samme kjønn. I tysk bruker man også kasusbøying av substantiv både som merke på ulike setningsledd og i samband med preposisjoner.
Verb: tysk bøyer verbene i person og tall.
Lyd: både i norsk og tysk bruker man kj-lyden, men i norsk er den mer på veg ut av språket enn i tysk. Tysk bruker i tillegg en lyd som blir laget helt bak i munnen, som vi ikke bruker i norsk. Denne lyden finner du for eksempel i slutten av navnet Bach.
Norsk og fransk:
Substantiv: fransk har bare to kjønn, nemlig hankjønn og hunkjønn. Dersom vi tar norsk som utgangspunkt, må vi være ekstra oppmerksom på hvordan de norske intetkjønnsordene fordeler seg, i tillegg til om norske hankjønnsord og hunnkjønnsord har samme kjønn på fransk. I bøyingssystemet finner vi også noen forskjeller mellom skrift og tale.
Verb: i fransk er det mange klasser av verb. De blir bøyd i tal og person. Også i verbbøying skiller man mellom skrift og tale.
Lyd: fransk bruker både vanlige og nasale vokaler. Det er veldig viktig å skille mellom dem, fordi det kan være det eneste som skiller to ord fra hverandre.
Skrevet av Kristine :)
Seks språk - seks ulike system
Vi skal nå sammenligne deler av språksystemene i norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk og japansk. Vi skal for det meste gå inn på de åpne ordklassene substantiv og verb, og vi skal også skrive litt om lydsystemet i språkene.
Norsk og engelsk:
Substantiv: i engelsk bruker de ikke kategoriene hankjønn, hunnkjønn og intetkjønn, slik som i norsk. Dette gjør at de får et enklere system enn i norsk.
Verb: de engelske verbene har personbøyinger, som gjør at deres system blir mer komplisrt enn det norske. De bruker også en form som ikke blir brukt i norsk, nemlig ing-formen.
Lyd: engelsk bruker noen konsonantlyder som vi ikke bruker i norsk lenger, for eksempel lyden som vi finner begynnelsen av ordet they. De har også stemt og ustemt S, som ikke har noen betydning i norsk lenger. I tillegg har de færre vokaler enn oss, og de har ikke bokstavene æ,ø og å.
Skrevet av Kristine :)
Norsk og engelsk:
Substantiv: i engelsk bruker de ikke kategoriene hankjønn, hunnkjønn og intetkjønn, slik som i norsk. Dette gjør at de får et enklere system enn i norsk.
Verb: de engelske verbene har personbøyinger, som gjør at deres system blir mer komplisrt enn det norske. De bruker også en form som ikke blir brukt i norsk, nemlig ing-formen.
Lyd: engelsk bruker noen konsonantlyder som vi ikke bruker i norsk lenger, for eksempel lyden som vi finner begynnelsen av ordet they. De har også stemt og ustemt S, som ikke har noen betydning i norsk lenger. I tillegg har de færre vokaler enn oss, og de har ikke bokstavene æ,ø og å.
Skrevet av Kristine :)
Ordforråd
Norsk, svensk og dansk blir regnet som tre ulike språk, selv om de er ganske like. Dersom man kan et av dem, forstår man stort sett også de to andre. Dette er mye på grunn av at vi har mange felles ord, altså et ganske likt ordforråd. Vi skal se nærmere på språkene norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk, og japansk. Norsk, tysk og engelsk er germanske språk, og fransk og spansk er romanske. Japansk er et ikke-indoeuropeisk språk.
I de fem europeiske språkene er det ganske mange ord som ligner på hverandre. En grunn til det kan være at disse landene har hatt god kontakt. De hører også til i samme språkfamilie.
De tre germanske språkene har ofte samme rota i et ord, mens de romanske ofte lager ordene sine fra en annen rot.
I noen tilfeller kan et språk ha stor innflytelse på andre. For eksempel blir det engelske ordet rock skrevet veldig likt på alle de seks språkene. Slik er det også med det norske ordet slalåm.
Skrevet av Kristine :)
I de fem europeiske språkene er det ganske mange ord som ligner på hverandre. En grunn til det kan være at disse landene har hatt god kontakt. De hører også til i samme språkfamilie.
De tre germanske språkene har ofte samme rota i et ord, mens de romanske ofte lager ordene sine fra en annen rot.
I noen tilfeller kan et språk ha stor innflytelse på andre. For eksempel blir det engelske ordet rock skrevet veldig likt på alle de seks språkene. Slik er det også med det norske ordet slalåm.
Skrevet av Kristine :)
Språk i Europa
Språksituasjonen i Europa er et resultat av mange migrasjoner. I dag har vi rundt 225 språk i Europa. Disse hører stort sett til i samme språkfamilie. En språkfamilie er en gruppe språk som har utviklet seg fra ett språk. Den største språkfamilien i Europa blir kallet indoeuropeisk. Det er denne familien norsk hører til i. Indoeuropeisk har utviklet seg fra ur-indoeuropeisk. Dette språket ble trolig snakket for over 5000 år siden av et folk mellom Svartehavet og Kaspihavet. For ca 3000 år siden dro dette folket ut på vandring, og på denne måten utviklet språket seg til mange nye språk.
Skrevet av Kristine :)
Skrevet av Kristine :)
mandag 1. juni 2009
Toner
Tonefallet vi har når vi snakker, er det samme som en melodi vi synger. Her utgjøres en stor del av dialektforskjellene våre i Norge. Det gjør også ofte at vi kan høre hvor personen vi snakker med kommer fra, fordi de har sin egen slags melodi til dialekten sin.
Denne talemusikken gjennom en ytring kaller vi gjerne for intonasjon. I enkelte dialekter i Norge er det mulig og skille betydningen av ord gjennom å endre melodien på ordet. Dette kaller vi tonelag. Det er dessuten viktig å huske at ikke bare visse ordpar, men faktisk ethvert norsk ord uttales enten med tonelag 1 (som sykkel) eller tonelag 2 (som ankel).
Vi kan finen mange interesange forksjeller om vi sammenligner med andre språk. I europa er det nemmelig veldig få språk som kan skille ordbetydninger ved hjelp av tonelag. Tonelag er altså noe som er veldig typisk norsk. Når vi legger til at de to tonelagene attpå til kan ha ulike melodier i ulike dialekter, gjør det at når det gjelder toner, har norsk et veldig komplisert språksystem. Og nettopp derfor kan vi høre på tonefallet hvor i Norge en person kommer fra.
Skrevet av Kristin:)
Denne talemusikken gjennom en ytring kaller vi gjerne for intonasjon. I enkelte dialekter i Norge er det mulig og skille betydningen av ord gjennom å endre melodien på ordet. Dette kaller vi tonelag. Det er dessuten viktig å huske at ikke bare visse ordpar, men faktisk ethvert norsk ord uttales enten med tonelag 1 (som sykkel) eller tonelag 2 (som ankel).
Vi kan finen mange interesange forksjeller om vi sammenligner med andre språk. I europa er det nemmelig veldig få språk som kan skille ordbetydninger ved hjelp av tonelag. Tonelag er altså noe som er veldig typisk norsk. Når vi legger til at de to tonelagene attpå til kan ha ulike melodier i ulike dialekter, gjør det at når det gjelder toner, har norsk et veldig komplisert språksystem. Og nettopp derfor kan vi høre på tonefallet hvor i Norge en person kommer fra.
Skrevet av Kristin:)
Lyder i rekkefølge
Når vi skal lære et nytt språk, konsentrerer vi oss ofte om hvordan ord blir bøyd og hvordan settningsoppbygningene er. Men alle språk har også regler for hvordan lyder blir satt sammen til stavelser og ord.
Eks: ordet "skriveredskapene" er bygd opp av seks stavelser.
skri+ve+red+ska+pe+ne.
vokalen er den lyden som må være tilstede i stavelsen, og vi regner vokallyden som kjærnen i ordet. Så må vi vite hvor mange grupper av konsonanter språket tillater forran og etter kjernen.
Eks: ordet "skriveredskapene" er bygd opp av seks stavelser.
skri+ve+red+ska+pe+ne.
vokalen er den lyden som må være tilstede i stavelsen, og vi regner vokallyden som kjærnen i ordet. Så må vi vite hvor mange grupper av konsonanter språket tillater forran og etter kjernen.
Norske lyder
Fakta om norsk:
- Norsk har flere vokaler enn de aller fleste andre språk.
- Norsk tillater grupper av konsonanter som er umulige i mange andre språk.
- Norsk har lyder som er sjeldne i andre språk.
- Norsk har tonelag , et fenomen som er svært sjeldent i europeiske språk.
- Norsk har ulike lydsystemer i ulike dialekter, og forskjellene kan være ganske store.
Vokaler og konsonanter:
De aller fleste språk har mellom 20 og 40 konsonanter. Når vi finner ut hvor mange lyder et språk har skal vi bare regne med de lydene som har samme virkning som "d" og "g" har i det norske språket. Den eneste forskjellen mellom lyden på disse bokstavene er at "d" lyden kommer fra at tungen trykker helt fremst i ganen mens "g" kommer av at tungen trykker mye lengre bak. Tilsammen utgjør disse lydene språkets lydsystem. Alle varianter av norsk har dermed både "d" og "g" i lydsystemet sitt.
Det som er typisk for lydsystemet i morsmålet , er det svært vanskelig å legge fra seg når en skal snakke fremmede språk. Derfor er det ofte lurt og vite forskjellene i lydsystemet i de forskjellige språkene og vite hvordan de skiller seg fra hverandre. Når vi systematiserer et språk på denne måten er det særlig når det gjelder vokalene at vi ser at norsk skiller seg ut fra de andre språkene. noen dialekter kan ha opp til 13 vokaler, men de mest vanelige vokalene er disse ni:
a-e-i- o-u-y-æ-ø-å
vokaler som "y" og "ø" er det svært få språk som har. Vokalene har også forskjellig uttale i lengden man holder dem i, og dette kan ofte være med på å bestemme betydningen av ordet.
Eks:
fin - finn, pen - penn.
Et system som har disse ni vokalene har altså ikke mindre en 18 elementer som må med i opptellingen når systemet skal beskrives. I tillegg kommer diftongene. Dette gjør at norsk er et av de mest vokalrike språkene i verden. Det som er vaneligst er språk med systemer der språket ikke har mer en fem eller seks vokaler. Det forekommer også at språk ikek har mer en tre vokaler.
Norsk har ikke spesiellt mange konsonanter. Mange av konsonant ordene begynner ofte med ordlyden "kj" som i "kino", "kjole" og "ikkje". Den lyden er det få språk som har, og vi finner den ikke så ofte i det norske språket helder. Vi har hatt denne språklyden i et par hundre år, men nå mener språkforskere at den kan være på vei ut av språket vårt.
Lydsystemet i språk er aldri konstant men forandrer seg hele tiden. I norges norrøne tid hadde vi flere konsonanter enn i dag og i vår egen tid er vi selv viter til at "kj" lyden er på veg ut av lydspråket vårt.
Skrevet av Kristin :)
Verbalets plass i setningen
Et typisk trekk i det norske skrivftspråket er plasseringen av verbalet i fortellende hovedsetninger. Setninger forandrer ord stilling men beholder samme mening, ved å bytte på plasseringen av subjektet og adverbialet. Verbalet derimot står som settningsledd nummer to, selv om subjektet og adverbialet bytter plassering. Det at verbalet må ha leddplass nummer to skaper ofte problemer for folk med andre morsmål som skal lære språket vårt, siden det de fleste land også bruker verbalet som settningsledd nummer tre eller annet. Det skaper også litt problemer for enkelte nordmenn som skal lære andre språk siden de tar med seg den norske regelen om verbalet når de skal lære andre språk.
Leddstilling og Kasus
Mange av de personlige pronomene kan ha to ulike former; jeg - meg, du- deg, hun - henne, vi - oss. Det er ikke det samme vilken av disse formene vi bruker når vi skriver eller snakker, det er avhengig av om ordet skal være subjektet eller objektet i setningen. Det er vanelig og kalle disse to forskjellige formene for nominativ kasus og akkusativ kasus, siden subjekt og objekts formen blir kasusbøyende ord. Akkusativ brukes også når pronomenet blir styr av en preposisjon. Dersom vi erstatter pronomenene i de to setningene med substantiv, ser vi at substantivene er like enten de er subjekt eller objekt i setningen:
"I dag har kongen sett presten"
"I dag har presten sett kongen"
Leddstillingen sier altså noe om hvem som ser hvem i en setningene, og forteller oss hva som er subjekt og hva som er objekt. Norsk har et ganske fast skriftspråk og bruker lite kasus i forhold til andre land. Språk som bruker lite kasus bruker da helder mer preposisjoner.
I de språkene de bruker mer kasus, bruker de kasusmerke for å gjøre det mer forståelig. Det finnes 14 ulike kasus som substantiv og pronomen kan merkes med, for å klargjøre funksjonen de har i setningen.
skrevet av Kristin :)
"I dag har kongen sett presten"
"I dag har presten sett kongen"
Leddstillingen sier altså noe om hvem som ser hvem i en setningene, og forteller oss hva som er subjekt og hva som er objekt. Norsk har et ganske fast skriftspråk og bruker lite kasus i forhold til andre land. Språk som bruker lite kasus bruker da helder mer preposisjoner.
I de språkene de bruker mer kasus, bruker de kasusmerke for å gjøre det mer forståelig. Det finnes 14 ulike kasus som substantiv og pronomen kan merkes med, for å klargjøre funksjonen de har i setningen.
skrevet av Kristin :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)