I dette vi har skrevet om de forskjellige språkene i Europa, likhetene og forskjellene mellom de, ut av det har vi fått en kontrastfull side av det. Dersom vi kjenner til desse språkene er vi bedre froberedt på å kunne kommunisere med andre mennesker. Både i Europa og i andre verdensdeler. Og dersom vi mestrer de grammatiske begrepene og kunnskapen som vi har lært blandet med kunnskapen om språkene blir det mye lettere om vi bestemmer oss for å lære et nytt språk. Enten det er veldig likt vårt eget eller ikke. Denne kunnskapen er også god å ha om man skal kommunisere eller hjelpe noen med et annet morsmål som kommer til norge.
Vi vil nå avslutte vår kunnskapsreise gjennom de gramatiske forskjellene og likhetene i Europeiske språk og håper du også har hatt lærdom av det.
Skrevet av Kristin :)
tirsdag 2. juni 2009
Norsk og japansk
Det fins ikke mangle likheter mellom norsk og japansk, eneste gangen vi kan se disse likhetene er når vi bruker spesifike navn på ting, som for eksempel; sushi og kimono. Japanske substantiv blir ikke inndelte i grammatiske kjønn. Ubestemt og bestemt blir ikke markert, og det blir heller ikke entall og flertall i bøyingssystemet. Derfor kan vi enkelt si at japansk ikke har noen form for bøyningssystem for substantiv. Det at de ikke har substantivbøyningssystem innebærer også at de ikke har kasusbøyning. Japansk har likevel et system som viser hvilket settningsledd et ord hører til ved å bruke små tilleggs ord som kommer etter substantivet i settningen. Japansk har også postposisjoner, som betyr at de har preposisjonen etter substantivene, mens vi i norsk har det motsatte; forran substantivene.
Også verb systemet på japansk kan virke enkelt, siden verbene ikke blir bøyd i person eller tall, men kun i tid. Dette er enkelt for nordmenn og forstå siden vi har samme regel. Men alle verb fins i to forskjellige varianter på japansk, en nøytral form og en høfflig form. De fleste høfflige verbene har endelsen - masu. Grunnen til at det fins to former av hvert verb er at de har et språklig klasseskille og man skal skille mellom høfflig og nøytral tale ettersom hvem man snakker til.
Japansk skiller seg fra norge på enda et punkt også; I vårt språk kan determativene "en, to, tre osv." brukes uten og ta hensyn til hva det er vi faktisk teller. På japansk Har dei forskjellige ord for å forklare antallet av hva det er de snakker om, de kan for eksempel ikke bruke samme tallord når de skal telle dyr som når de skal telle biler. Selv om de bruker forskjellige måter og telle på, blir det ikke regnet som flere varianter av å si et tall på.
I det norske språket har vi tidligere lært i denne Norskbloggen at ikke alle typer konsonantgrupper kan stå ved siden av hverandre. I japansk har de samme regelen bare at de er mye strengere med den. I japansk finnes det nesten ikke konsonant grupper i det hele tatt.
Da japan opnet seg mot Europa etter den andre verdenskrig, tok japansk til seg endel låneord fra engelsk. Det som skjedde da var at to veldig ulike språksystemer kom i kollisjon, siden engelsk tillater en del av konsonantgruppene som japansk ikke gjør. Når norsk låner de engelske ordene med de samme konsonantgruppene glir de veldig lett inn i språket vårt siden engelsk og norsk har mange av de samme konsonantgruppene. Japanerne får derimot større problem, men de løser dette ved å putte inn vokaler mellom konsonantene, slik at de strenge reglene i det japanske systemet kan holde seg oppe. Det japanske lydsystemet skiller ikke mellom "l" og "r", og når vi skriver japansk med vårt alfabet er det "r" som blir brukt.
Når vi sammenligner norsk med japansk, som hører til en helt annen språkfamilie, forstår vi at forskjellene mellom norsk og de andre indoeuropeiske språkene i Europa på mange måter er små.
Skrevet av Kristin :)
Også verb systemet på japansk kan virke enkelt, siden verbene ikke blir bøyd i person eller tall, men kun i tid. Dette er enkelt for nordmenn og forstå siden vi har samme regel. Men alle verb fins i to forskjellige varianter på japansk, en nøytral form og en høfflig form. De fleste høfflige verbene har endelsen - masu. Grunnen til at det fins to former av hvert verb er at de har et språklig klasseskille og man skal skille mellom høfflig og nøytral tale ettersom hvem man snakker til.
Japansk skiller seg fra norge på enda et punkt også; I vårt språk kan determativene "en, to, tre osv." brukes uten og ta hensyn til hva det er vi faktisk teller. På japansk Har dei forskjellige ord for å forklare antallet av hva det er de snakker om, de kan for eksempel ikke bruke samme tallord når de skal telle dyr som når de skal telle biler. Selv om de bruker forskjellige måter og telle på, blir det ikke regnet som flere varianter av å si et tall på.
I det norske språket har vi tidligere lært i denne Norskbloggen at ikke alle typer konsonantgrupper kan stå ved siden av hverandre. I japansk har de samme regelen bare at de er mye strengere med den. I japansk finnes det nesten ikke konsonant grupper i det hele tatt.
Da japan opnet seg mot Europa etter den andre verdenskrig, tok japansk til seg endel låneord fra engelsk. Det som skjedde da var at to veldig ulike språksystemer kom i kollisjon, siden engelsk tillater en del av konsonantgruppene som japansk ikke gjør. Når norsk låner de engelske ordene med de samme konsonantgruppene glir de veldig lett inn i språket vårt siden engelsk og norsk har mange av de samme konsonantgruppene. Japanerne får derimot større problem, men de løser dette ved å putte inn vokaler mellom konsonantene, slik at de strenge reglene i det japanske systemet kan holde seg oppe. Det japanske lydsystemet skiller ikke mellom "l" og "r", og når vi skriver japansk med vårt alfabet er det "r" som blir brukt.
Når vi sammenligner norsk med japansk, som hører til en helt annen språkfamilie, forstår vi at forskjellene mellom norsk og de andre indoeuropeiske språkene i Europa på mange måter er små.
Skrevet av Kristin :)
Norsk og spansk
Det er ikke noen stor tradisjon i Norge å lære seg å snakke spansk. Det har like vel blitt mer og mer vanelig mye på grunn av at det har blitt tatt inn i skolen som et valgfag og at vi er mer lystne på å lære nye språk. Da er spansk et språk mange velger å lære seg siden det blir snakket mange plasser og nordmenn ferierer ofte i Spania eller spansk talende land. Spansk er et språk som nå har blitt like utbredt som engelsk, og har i dag over 300 millioner mennesker som snakker spansk som sitt første språk og 60 millioner snakker spansk i tillegg til første språket sitt. De fleste av de som har spansk som førstespråk bor i Mellom- og Sør-Amerika.
I norsk bruker vi også litt av de spanske matvare ordene, ord som; patatas, tomates, maiz, cacao og ananas er importord vi har fått fra spansk.
I spansk er det veldig ofte samsvar mellom tale og skrift, for eksempel skal flertallsendelser være med i talen i motsetning til fransk som ikke har den regelen. Et mønster som går igjen i engelsk, tysk, fransk og spansk er at den bestemte formen av substantiv blir markert ved hjelp av ulike determinativ:
"The house"
"das haus"
"la maison"
"la casa"
Norsk bøyer substantivet ved å legge til en ending:
"huset"
Engelsk, fransk og spansk markerer som regel flertall med - s:
"Houses"
"Maisons"
"Casas"
Norsk har flere ulike endinger, eller ingen ending i det hele tatt. Slik er det også i Tysk:
"gutar/gutter"
"jenter"
"hus"
Norsk skiller seg også fra spansk når det gjelder antall vokaler, det norske språket inneholder ni vokaler mens det spanske kun har fem; i, e,a,o og u.
Skrevet av Kristin :)
I norsk bruker vi også litt av de spanske matvare ordene, ord som; patatas, tomates, maiz, cacao og ananas er importord vi har fått fra spansk.
I spansk er det veldig ofte samsvar mellom tale og skrift, for eksempel skal flertallsendelser være med i talen i motsetning til fransk som ikke har den regelen. Et mønster som går igjen i engelsk, tysk, fransk og spansk er at den bestemte formen av substantiv blir markert ved hjelp av ulike determinativ:
"The house"
"das haus"
"la maison"
"la casa"
Norsk bøyer substantivet ved å legge til en ending:
"huset"
Engelsk, fransk og spansk markerer som regel flertall med - s:
"Houses"
"Maisons"
"Casas"
Norsk har flere ulike endinger, eller ingen ending i det hele tatt. Slik er det også i Tysk:
"gutar/gutter"
"jenter"
"hus"
Norsk skiller seg også fra spansk når det gjelder antall vokaler, det norske språket inneholder ni vokaler mens det spanske kun har fem; i, e,a,o og u.
Skrevet av Kristin :)
Seks språk - seks ulike system
Norsk og tysk:
Ordforrådet i norsk og tysk har mye til felles. Ut i fra det kan man si at det er like enkelt for en nordmann å lære seg tysk som engelsk. Men denne påstanden kan nok diskuteres siden vi hører så mye engelsk rundt oss daglig.
Substantiv: både norsk og tysk bruker de tre kjønnene, men det er ikke alltid substantivene hører til samme kjønn. I tysk bruker man også kasusbøying av substantiv både som merke på ulike setningsledd og i samband med preposisjoner.
Verb: tysk bøyer verbene i person og tall.
Lyd: både i norsk og tysk bruker man kj-lyden, men i norsk er den mer på veg ut av språket enn i tysk. Tysk bruker i tillegg en lyd som blir laget helt bak i munnen, som vi ikke bruker i norsk. Denne lyden finner du for eksempel i slutten av navnet Bach.
Norsk og fransk:
Substantiv: fransk har bare to kjønn, nemlig hankjønn og hunkjønn. Dersom vi tar norsk som utgangspunkt, må vi være ekstra oppmerksom på hvordan de norske intetkjønnsordene fordeler seg, i tillegg til om norske hankjønnsord og hunnkjønnsord har samme kjønn på fransk. I bøyingssystemet finner vi også noen forskjeller mellom skrift og tale.
Verb: i fransk er det mange klasser av verb. De blir bøyd i tal og person. Også i verbbøying skiller man mellom skrift og tale.
Lyd: fransk bruker både vanlige og nasale vokaler. Det er veldig viktig å skille mellom dem, fordi det kan være det eneste som skiller to ord fra hverandre.
Skrevet av Kristine :)
Ordforrådet i norsk og tysk har mye til felles. Ut i fra det kan man si at det er like enkelt for en nordmann å lære seg tysk som engelsk. Men denne påstanden kan nok diskuteres siden vi hører så mye engelsk rundt oss daglig.
Substantiv: både norsk og tysk bruker de tre kjønnene, men det er ikke alltid substantivene hører til samme kjønn. I tysk bruker man også kasusbøying av substantiv både som merke på ulike setningsledd og i samband med preposisjoner.
Verb: tysk bøyer verbene i person og tall.
Lyd: både i norsk og tysk bruker man kj-lyden, men i norsk er den mer på veg ut av språket enn i tysk. Tysk bruker i tillegg en lyd som blir laget helt bak i munnen, som vi ikke bruker i norsk. Denne lyden finner du for eksempel i slutten av navnet Bach.
Norsk og fransk:
Substantiv: fransk har bare to kjønn, nemlig hankjønn og hunkjønn. Dersom vi tar norsk som utgangspunkt, må vi være ekstra oppmerksom på hvordan de norske intetkjønnsordene fordeler seg, i tillegg til om norske hankjønnsord og hunnkjønnsord har samme kjønn på fransk. I bøyingssystemet finner vi også noen forskjeller mellom skrift og tale.
Verb: i fransk er det mange klasser av verb. De blir bøyd i tal og person. Også i verbbøying skiller man mellom skrift og tale.
Lyd: fransk bruker både vanlige og nasale vokaler. Det er veldig viktig å skille mellom dem, fordi det kan være det eneste som skiller to ord fra hverandre.
Skrevet av Kristine :)
Seks språk - seks ulike system
Vi skal nå sammenligne deler av språksystemene i norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk og japansk. Vi skal for det meste gå inn på de åpne ordklassene substantiv og verb, og vi skal også skrive litt om lydsystemet i språkene.
Norsk og engelsk:
Substantiv: i engelsk bruker de ikke kategoriene hankjønn, hunnkjønn og intetkjønn, slik som i norsk. Dette gjør at de får et enklere system enn i norsk.
Verb: de engelske verbene har personbøyinger, som gjør at deres system blir mer komplisrt enn det norske. De bruker også en form som ikke blir brukt i norsk, nemlig ing-formen.
Lyd: engelsk bruker noen konsonantlyder som vi ikke bruker i norsk lenger, for eksempel lyden som vi finner begynnelsen av ordet they. De har også stemt og ustemt S, som ikke har noen betydning i norsk lenger. I tillegg har de færre vokaler enn oss, og de har ikke bokstavene æ,ø og å.
Skrevet av Kristine :)
Norsk og engelsk:
Substantiv: i engelsk bruker de ikke kategoriene hankjønn, hunnkjønn og intetkjønn, slik som i norsk. Dette gjør at de får et enklere system enn i norsk.
Verb: de engelske verbene har personbøyinger, som gjør at deres system blir mer komplisrt enn det norske. De bruker også en form som ikke blir brukt i norsk, nemlig ing-formen.
Lyd: engelsk bruker noen konsonantlyder som vi ikke bruker i norsk lenger, for eksempel lyden som vi finner begynnelsen av ordet they. De har også stemt og ustemt S, som ikke har noen betydning i norsk lenger. I tillegg har de færre vokaler enn oss, og de har ikke bokstavene æ,ø og å.
Skrevet av Kristine :)
Ordforråd
Norsk, svensk og dansk blir regnet som tre ulike språk, selv om de er ganske like. Dersom man kan et av dem, forstår man stort sett også de to andre. Dette er mye på grunn av at vi har mange felles ord, altså et ganske likt ordforråd. Vi skal se nærmere på språkene norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk, og japansk. Norsk, tysk og engelsk er germanske språk, og fransk og spansk er romanske. Japansk er et ikke-indoeuropeisk språk.
I de fem europeiske språkene er det ganske mange ord som ligner på hverandre. En grunn til det kan være at disse landene har hatt god kontakt. De hører også til i samme språkfamilie.
De tre germanske språkene har ofte samme rota i et ord, mens de romanske ofte lager ordene sine fra en annen rot.
I noen tilfeller kan et språk ha stor innflytelse på andre. For eksempel blir det engelske ordet rock skrevet veldig likt på alle de seks språkene. Slik er det også med det norske ordet slalåm.
Skrevet av Kristine :)
I de fem europeiske språkene er det ganske mange ord som ligner på hverandre. En grunn til det kan være at disse landene har hatt god kontakt. De hører også til i samme språkfamilie.
De tre germanske språkene har ofte samme rota i et ord, mens de romanske ofte lager ordene sine fra en annen rot.
I noen tilfeller kan et språk ha stor innflytelse på andre. For eksempel blir det engelske ordet rock skrevet veldig likt på alle de seks språkene. Slik er det også med det norske ordet slalåm.
Skrevet av Kristine :)
Språk i Europa
Språksituasjonen i Europa er et resultat av mange migrasjoner. I dag har vi rundt 225 språk i Europa. Disse hører stort sett til i samme språkfamilie. En språkfamilie er en gruppe språk som har utviklet seg fra ett språk. Den største språkfamilien i Europa blir kallet indoeuropeisk. Det er denne familien norsk hører til i. Indoeuropeisk har utviklet seg fra ur-indoeuropeisk. Dette språket ble trolig snakket for over 5000 år siden av et folk mellom Svartehavet og Kaspihavet. For ca 3000 år siden dro dette folket ut på vandring, og på denne måten utviklet språket seg til mange nye språk.
Skrevet av Kristine :)
Skrevet av Kristine :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)