Predikativ

Et predikativ beskriver subjektet eller objektet i en setning. Det forteller hvem eller hva subjektet eller objektet er, eller det kan nevne en egenskap subjektet eller objektet har.

Eks:
"Hun er verdensmester"
"Han heter Kristoffer"


Ordene "verdensmester" og "Kristoffer" er predikativ. I disse setningene blir verbet nesten som et likhetstegn. Hun = Verdensmester, Han = Kristoffer.

Ordene "Være, bli, hete, synes og kalles" er eksempler på uselvstendige verb. Disse verbene trenger et forklarende tillegg for å gi mening. Da trenger trenger setningen hjelp av et predikativ for å gi mening, det gir setningen en identitet.

Skrevet av Kristin :)

Adverbial

Når vi vil uttykke hvorfor noe er som det er eller hvorfor vi liker eller ikke liker noe bruker vi adverbial. Vi bruker det også for å si når noe skjer eller når vi syns noe. Det er et settningsledd som sier noe om verbalet, predikate eller hele setningen. Siden en setning ikke alltid inneholder et verbal, inneholder setninger helder ikke alltid et adverb, og er helder ikke alltid nødvendig. Setningen vil fortsatt være grammatisk korrekt. Setningen vil da ha mindre informasjon, men ikke nødvndig vis mangle viktig informasjon.
Eks:
Snekkeren slo inn spikeren med hammeren -> snekkeren slo inn spikeren.

Noen adverbial kan endre meninger gjennom en setning. Eks: Jeg kommer ikke. Da har de første ordene i setningen sagt; Jeg kommer. Mens adverbialet har endret meningen til det motsatte. Derfor er det vanskelig og følle med på setninger som inneholder for mange adverb.

Skrevet av Kristin :)

Norske Setninger

• Norsk er et leddstillingsspråk, det vil si at det er ikke likegyldig hvor vi plaserer de ulike leddene. Rekkefølgen av ordene bestemmer betydningen.
• Norsk kan kun ha ett setningsledd foran det finitte verbalet.

For å vite hvordan en setning er oppbygd må vi kunne skille mellom ledd og ord. Antallet ord i en setning kan variere samtidig som det er et fast antall ledd. Vi regner da med fem ulike typer setningsledd; verbal, subjekt, objekt, adverbial og predikativ.

Verbal, subjekt og objekt

Verbalet bestemmer som regel hvilke andre ledd som kan være med, siden når man har bestemt hvilket verb man vil bruke som verbal, så har det ofte en konsekvens for de andre leddene. Alle setningene må inneholde et subjekt mens objektet er avhengig av det verbalet det står til. Det er også verb som ikke tar objekt i det hele tatt.

For å finne ut hva som er subjekt og hva som er objekt i en setning kan vi spørre oss selv noen enkle spørsmål. Vist vi tar utgangspunkt i denne setningen " Han sender (oss) avtalen".

vi må da spørre oss selv;

1. Hvem sender? - I vår setning er det "Han" som sender. Vi har da tatt Hvem+ Verbalet. Vi har nå funnet ut at "Han" er subjektet i setningen.
2. Hva sender han? -I vår setning er det "Avtalen" han sender. Vi har da tatt Hva+Verbal+Subjekt. Vi har nå funnet ut at "Avtalen" er det direkte objektet i setningen.
3. Til hvem? -I vår setning er det til "oss" han sender avtalen. Vi har da tatt Til hvem+Verbal+Subjek+Direkte objekt. Vi har nå funnet ut at "oss" er det indirekte objektet i setningen.

Da ser setningsoversiken vår slik ut:

"Han" er subjektet, "Sender" er verbalet, "oss" er indirekte objekt og "Avtalen" er direkte objekt.

Skrevet av Kristin :)

Ordlaging i norsk

Avledning:
I norsk er det enkelt å lage nye ord gjennom avledning. Her ser vi et eksempel der ordet får en motsatt betydning: Mis + tolke. Det er mulig å lage substantiv av adjektiv: God + het. Og det er også muligheter for å lage substantiv av verb. Det ser vi her: Les + ing.

Sammensetning:
Man kan også lage nye ord ved å sette sammen to eller flere selvstendige ord, til ett.
Bensin + stasjon. Høyde + rekord + forsøk.
I det norske språket vårt har vi mange slike ord, og måten vi skriver dem på blir kallet sammenskriving av sammensatte ord. Vi skriver dem altså slik: Bensinstasjon. Høyderekordforsøk.
I andre språk, som for eksempel engelsk, bruker de ofte det vi kaller for særskriving. De skriver for eksempel petrol station, i to ord.


Skrevet av Kristine :)

Åpne og lukkede ordklasser

En siste setning om de åpne ordklassene: Det er ikke mulig å si hvor mange ord disse ordklassene inneholder, fordi det stadig dukker opp nyr ord.

Lukkede ordklasser:
I de lukkede ordklassene derimot, er det enklere å telle antall ord, fordi her dukker det svært sjeldent opp nye.

• Determinativ er ord som bestemmer substantivet nærmere. Det kan for eksempel si noe om mengden eller antallet. I setningen "En gammel bil," er en determinativet.
• Pronomen er på latinsk oversatt med "I stedet for substantiv." De merkede ordene er pronomen: "Kristin og Kristine skriver norskblogg. De skriver om pronomen akkurat nå."
• Preposisjoner er små, ubøyelige ord. Ved hjelp av disse kan vi orientere oss i rom og tid. Eksempel på preposisjoer er før, over, etter, på, i, langs, med. Disse ordene styrer ordene de har etter seg: før ferien/ på bordet. De kan også ha innflytelse på ordene som følger. Eksempel: Har du mobiltelefonen på deg? På andre språk kan også substantiv bli styrt av preposisjoner.
• Konjunksjoner/ sideordningsord er ord som og, eller, men, for. De binder altså sammen for eksempel ord eller setninger, slik som i dette eksempelet: "Hans og Grete."
• Subjunksjoner/ underordningsord blir brukt for å markere hvor en leddsetning begynner. Subjunksjoner er ord som at, om, når, fordi, hvis.
• Interjeksjoner kan danne ytringer alene, og det er ofte utropsord som uttrykker følelser. Eksempler på interjeksjoner er ja, huff, hjelp, au.
• Adverb kan til en viss grad kalles ord som beskriver verb. I setningen "De trener ofte," er ofte adverbet.

Skrevet av Kristine :)

Åpne og lukkede ordklasser

I dag er det vanlig å dele ordene i det norske språket inn i ti ordklasser. De hører enten til under det som kalles åpne ordklasser, eller lukkede ordklasser.

Åpne ordklasser:
De åpne ordklassene er substantiv, verb og adjektiv.

• Substantiv har grammatisk kjønn. De blir bøyd i tall og bestemthet. Det hender også at vi bøyer dem ved å legge til en endelse på slutten av ordet. (Eksempel: dør+ er) Andre ganger blir flertall markert ved at vi gjør en endring i rota av ordet. Rota vil altså si grunnformen av ordet. (Eksempel: bror - brødre.) I andre språk, som for eksempel fransk, bruker de bare to kjønn. I engelsk bruker de faktisk ikke kjønn i det hele tatt, i motsetning til afrikanske språk, som kan ha veldig mange kjønn.
• Verb bøyer vi i tid, og innenfor former. Hovedformene er presens og preteritum, men vi er også godt kjent med formen perfektum partisipp. Hvordan bøyingen av verb skal være er avhengig av hvilken klasse de tilhører. Vi har både det som kalles svake verb, og det vi kaller sterke verb. De sterke verbene kan ofte virke mer kompliserte å bøye, ettersom de ikke følger noen bestemt regel slik som de svake gjør. I andre språk finner vi enklere verbsystem, men det finnes også de som er mye mer kompliserte. På tyrkisk kan ulike kombinasjoner av endelser føre til at et verb kan opptre i flere hundre bøyingsformer!
• Adjektiv er noe som beskriver substantivet nærmere. I setningen "en gammel bil," er gammel adjektivet. Adjektiv kan bøyes på flere måter, nemlig ved gradbøying, og samsvarsbøying. Dersom vi benytter oss av gradbøying, bruker vi endelser, eller hjelpeordene mer og mest. (Eksempel: Denne bananen er modnest / mest moden.) Samsvarsbøying vil si at adjektivet blir bøyd i samsvar med substantivet det står til. "Denne sykkelen er fin." Vi ser at substantivets tall og kjønn blir markert. Man kan også markere forholdet ubestemt/ bestemt: De så en fin sykkel. (Ubestemt.) Se på denne fine sykkelen. (Bestemt.)

Kommer tilbake til de lukkede ordklassene senere ! :)

Skrevet av Kristine :)

Grammatiske særtrekk ved norsk språk, sammenlignet med andre språk

I denne bloggen skal vi forklare grammatiske særtrekk ved norsk språk, sammenlignet med andre språk. Det er en norskoppgave vi har fått på skolen.