Ordforråd

Norsk, svensk og dansk blir regnet som tre ulike språk, selv om de er ganske like. Dersom man kan et av dem, forstår man stort sett også de to andre. Dette er mye på grunn av at vi har mange felles ord, altså et ganske likt ordforråd. Vi skal se nærmere på språkene norsk, tysk, engelsk, fransk, spansk, og japansk. Norsk, tysk og engelsk er germanske språk, og fransk og spansk er romanske. Japansk er et ikke-indoeuropeisk språk.
I de fem europeiske språkene er det ganske mange ord som ligner på hverandre. En grunn til det kan være at disse landene har hatt god kontakt. De hører også til i samme språkfamilie.
De tre germanske språkene har ofte samme rota i et ord, mens de romanske ofte lager ordene sine fra en annen rot.
I noen tilfeller kan et språk ha stor innflytelse på andre. For eksempel blir det engelske ordet rock skrevet veldig likt på alle de seks språkene. Slik er det også med det norske ordet slalåm.

Skrevet av Kristine :)

Språk i Europa

Språksituasjonen i Europa er et resultat av mange migrasjoner. I dag har vi rundt 225 språk i Europa. Disse hører stort sett til i samme språkfamilie. En språkfamilie er en gruppe språk som har utviklet seg fra ett språk. Den største språkfamilien i Europa blir kallet indoeuropeisk. Det er denne familien norsk hører til i. Indoeuropeisk har utviklet seg fra ur-indoeuropeisk. Dette språket ble trolig snakket for over 5000 år siden av et folk mellom Svartehavet og Kaspihavet. For ca 3000 år siden dro dette folket ut på vandring, og på denne måten utviklet språket seg til mange nye språk.

Skrevet av Kristine :)

Toner

Tonefallet vi har når vi snakker, er det samme som en melodi vi synger. Her utgjøres en stor del av dialektforskjellene våre i Norge. Det gjør også ofte at vi kan høre hvor personen vi snakker med kommer fra, fordi de har sin egen slags melodi til dialekten sin.

Denne talemusikken gjennom en ytring kaller vi gjerne for intonasjon. I enkelte dialekter i Norge er det mulig og skille betydningen av ord gjennom å endre melodien på ordet. Dette kaller vi tonelag. Det er dessuten viktig å huske at ikke bare visse ordpar, men faktisk ethvert norsk ord uttales enten med tonelag 1 (som sykkel) eller tonelag 2 (som ankel).

Vi kan finen mange interesange forksjeller om vi sammenligner med andre språk. I europa er det nemmelig veldig få språk som kan skille ordbetydninger ved hjelp av tonelag. Tonelag er altså noe som er veldig typisk norsk. Når vi legger til at de to tonelagene attpå til kan ha ulike melodier i ulike dialekter, gjør det at når det gjelder toner, har norsk et veldig komplisert språksystem. Og nettopp derfor kan vi høre på tonefallet hvor i Norge en person kommer fra.

Skrevet av Kristin:)

Lyder i rekkefølge

Når vi skal lære et nytt språk, konsentrerer vi oss ofte om hvordan ord blir bøyd og hvordan settningsoppbygningene er. Men alle språk har også regler for hvordan lyder blir satt sammen til stavelser og ord.
Eks: ordet "skriveredskapene" er bygd opp av seks stavelser.

skri+ve+red+ska+pe+ne.

vokalen er den lyden som må være tilstede i stavelsen, og vi regner vokallyden som kjærnen i ordet. Så må vi vite hvor mange grupper av konsonanter språket tillater forran og etter kjernen.

Norske lyder

Fakta om norsk:

• Norsk har flere vokaler enn de aller fleste andre språk.
• Norsk tillater grupper av konsonanter som er umulige i mange andre språk.
• Norsk har lyder som er sjeldne i andre språk.
• Norsk har tonelag , et fenomen som er svært sjeldent i europeiske språk.
• Norsk har ulike lydsystemer i ulike dialekter, og forskjellene kan være ganske store.

Vokaler og konsonanter:

De aller fleste språk har mellom 20 og 40 konsonanter. Når vi finner ut hvor mange lyder et språk har skal vi bare regne med de lydene som har samme virkning som "d" og "g" har i det norske språket. Den eneste forskjellen mellom lyden på disse bokstavene er at "d" lyden kommer fra at tungen trykker helt fremst i ganen mens "g" kommer av at tungen trykker mye lengre bak. Tilsammen utgjør disse lydene språkets lydsystem. Alle varianter av norsk har dermed både "d" og "g" i lydsystemet sitt.

Det som er typisk for lydsystemet i morsmålet , er det svært vanskelig å legge fra seg når en skal snakke fremmede språk. Derfor er det ofte lurt og vite forskjellene i lydsystemet i de forskjellige språkene og vite hvordan de skiller seg fra hverandre. Når vi systematiserer et språk på denne måten er det særlig når det gjelder vokalene at vi ser at norsk skiller seg ut fra de andre språkene. noen dialekter kan ha opp til 13 vokaler, men de mest vanelige vokalene er disse ni:

a-e-i- o-u-y-æ-ø-å

vokaler som "y" og "ø" er det svært få språk som har. Vokalene har også forskjellig uttale i lengden man holder dem i, og dette kan ofte være med på å bestemme betydningen av ordet.

Eks:

fin - finn, pen - penn.

Et system som har disse ni vokalene har altså ikke mindre en 18 elementer som må med i opptellingen når systemet skal beskrives. I tillegg kommer diftongene. Dette gjør at norsk er et av de mest vokalrike språkene i verden. Det som er vaneligst er språk med systemer der språket ikke har mer en fem eller seks vokaler. Det forekommer også at språk ikek har mer en tre vokaler.

Norsk har ikke spesiellt mange konsonanter. Mange av konsonant ordene begynner ofte med ordlyden "kj" som i "kino", "kjole" og "ikkje". Den lyden er det få språk som har, og vi finner den ikke så ofte i det norske språket helder. Vi har hatt denne språklyden i et par hundre år, men nå mener språkforskere at den kan være på vei ut av språket vårt.

Lydsystemet i språk er aldri konstant men forandrer seg hele tiden. I norges norrøne tid hadde vi flere konsonanter enn i dag og i vår egen tid er vi selv viter til at "kj" lyden er på veg ut av lydspråket vårt.

Skrevet av Kristin :)

Verbalets plass i setningen

Et typisk trekk i det norske skrivftspråket er plasseringen av verbalet i fortellende hovedsetninger. Setninger forandrer ord stilling men beholder samme mening, ved å bytte på plasseringen av subjektet og adverbialet. Verbalet derimot står som settningsledd nummer to, selv om subjektet og adverbialet bytter plassering. Det at verbalet må ha leddplass nummer to skaper ofte problemer for folk med andre morsmål som skal lære språket vårt, siden det de fleste land også bruker verbalet som settningsledd nummer tre eller annet. Det skaper også litt problemer for enkelte nordmenn som skal lære andre språk siden de tar med seg den norske regelen om verbalet når de skal lære andre språk.

Leddstilling og Kasus

Mange av de personlige pronomene kan ha to ulike former; jeg - meg, du- deg, hun - henne, vi - oss. Det er ikke det samme vilken av disse formene vi bruker når vi skriver eller snakker, det er avhengig av om ordet skal være subjektet eller objektet i setningen. Det er vanelig og kalle disse to forskjellige formene for nominativ kasus og akkusativ kasus, siden subjekt og objekts formen blir kasusbøyende ord. Akkusativ brukes også når pronomenet blir styr av en preposisjon. Dersom vi erstatter pronomenene i de to setningene med substantiv, ser vi at substantivene er like enten de er subjekt eller objekt i setningen:

"I dag har kongen sett presten"
"I dag har presten sett kongen"

Leddstillingen sier altså noe om hvem som ser hvem i en setningene, og forteller oss hva som er subjekt og hva som er objekt. Norsk har et ganske fast skriftspråk og bruker lite kasus i forhold til andre land. Språk som bruker lite kasus bruker da helder mer preposisjoner.

I de språkene de bruker mer kasus, bruker de kasusmerke for å gjøre det mer forståelig. Det finnes 14 ulike kasus som substantiv og pronomen kan merkes med, for å klargjøre funksjonen de har i setningen.

skrevet av Kristin :)